Inversjon av kontroll (IoC) er et designprinsipp innen programvareutvikling som refererer til reverseringen av kontrollflyt i et program.

Tradisjonelt, i en typisk applikasjon, dikteres kontrollflyten av applikasjonskoden selv.

Imidlertid, med IoC, flyttes kontrollflyten til et rammeverk eller en container som administrerer applikasjonens komponenter og deres interaksjoner. Dette paradigmeskiftet gir større fleksibilitet og utvidbarhet i programvareutvikling.

I stedet for at applikasjonskoden direkte kaller og administrerer de ulike komponentene den er avhengig av, delegerer IoC dette ansvaret til en container eller et rammeverk.

Denne containeren er ansvarlig for å instansiere, konfigurere og administrere livssyklusen til disse komponentene, noe som lar applikasjonskoden fokusere på sin kjernefunksjonalitet. En av de viktigste fordelene med IoC er forbedret modularitet og separasjon av bekymringer.

Ved å avkoble komponentene i en applikasjon og delegere kontroll til en sentral container, kan utviklere lettere bytte ut komponenter, legge til ny funksjonalitet eller endre eksisterende funksjoner uten å måtte gjøre omfattende endringer i applikasjonskoden. IoC implementeres vanligvis gjennom teknikker som avhengighetsinjeksjon, hvor avhengighetene til en komponent blir gitt til den av en ekstern enhet, i stedet for å bli opprettet innen komponenten selv.

Dette fremmer løs kobling mellom komponenter, noe som gjør kodebasen mer vedlikeholdbar og testbar. Alt i alt er inversjon av kontroll et kraftig designprinsipp som fremmer fleksibilitet, modularitet og vedlikeholdbarhet i programvareutvikling.

Ved å flytte kontrollflyten til en sentral container eller et rammeverk, kan utviklere lage mer robuste og skalerbare applikasjoner som er enklere å administrere og utvide over tid.