En universelt unik identifikator (UUID) er et 128-bits nummer som brukes til å unikt identifisere informasjon i datasystemer.

UUID-er genereres på en måte som gjør at de er svært lite sannsynlig å bli duplisert, selv om de genereres samtidig på forskjellige systemer.

Dette gjør dem ideelle for bruk i distribuerte systemer der unik identifikasjon er avgjørende. UUID-er brukes ofte i programvareutvikling, spesielt i databaser, som primærnøkler for poster.

De brukes også i ulike andre applikasjoner som meldingssystemer, filsystemer og nettverksprotokoller. Formatet til en UUID er standardisert av Internet Engineering Task Force (IETF) i RFC 4122.

En UUID representeres vanligvis som en streng av 32 heksadesimale sifre adskilt av bindestreker, som "550e8400-e29b-41d4-a716-446655440000". En av de viktigste fordelene med å bruke UUID-er er at de kan genereres uten behov for en sentralisert autoritet, i motsetning til andre typer unike identifikatorer som serienumre eller tidsstempler.

Dette gjør dem spesielt nyttige i distribuerte systemer der flere enheter trenger å generere unike identifikatorer uavhengig. Totalt sett spiller UUID-er en avgjørende rolle i å sikre dataintegritet og unikhet i datasystemer, noe som gjør dem til et verdifullt verktøy for programvareutviklere og systemarkitekter.